close

Avslutningsfilm: It Must Be Heaven

Elia Suleiman er kanskje Palestinas mest kjente regissør, med flere internasjonale storfilmer bak seg. Hans siste film, som ble vist i fjorårets hovedkonkurranse i Cannes, er årets avslutningsfilm.

Av 19. feb 2020

Med filmer som Chronicle of a Disappearance (1997), Divine Intervention (2002) og The Time That Remains (2009) på samvittigheten har Elia Suleiman etablert seg som en mesterregissør.

Hans siste film, It Must Be Heaven, hadde premiere på filmfestivalen i Cannes i 2019 der den var nominert til Gullpalmen. I filmen er Suleimans alter ego, ES, med i hver eneste scene, men sier kun fire ord tilsammen. Dette skjer i en taxi mot slutten av filmen når ES befinner seg i New York og adresserer sjåføren om hvor han er fra («Nazareth») og at han er palestinsk («I am Palestinian»). Det er ingen tvil om at også denne filmen er et innlegg i debatten om det å være palestinsk, og hva det vil si for hvordan man forholder seg til konseptet «hjemland».

Indiewire beskriver blant annet filmen på denne måten: “Suleiman’s always a reliable charmer, with a penchant for funneling the language of Jacques Tati and Buster Keaton into moving-image editorials about his troubled homeland.” Les hele anmeldelsen i Indiewire her. 

It Must Be Heaven

Palestina // Frankrike
2019
Språk Engelsk | Frankrike | Arabisk | Spansk | Hebraisk
Spilletid 1 t 41 min  

Oppskriften er den samme som i den palestinske mesterregissøren Elia Suleimans tidligere filmer: Suleimans alter ego, ES, skal forsøke å finne ut hva som ligger i ord som «identitet» og «hjemland». Resultatet er en svært fornøyelig historie som bringer den stumme ES fra hjembyen Nazareth, der sitrontreet hans vannes hyppig av naboen, til Paris, der han forsøker å skrive, men avbrytes av en insisterende fugl på tastaturet – og videre til New York for å selge manuset til sin siste film. På sin reise møter han mange obskure personer, og filmen består av en rekke gjennomkoreograferte tablåer som etablerer tanken om at livet utenfor kanskje er minst like absurd som hverdagslivet er for mange i Palestina. 

It Must Be Heaven konkurrerte om Gullpalmen under fjorårets Cannes-festival, med rette. Filmen er formmessig svært tiltalende, og selv om handlingen kan virke banal på overflaten, har den et underliggende ønske om å formidle den palestinske identiteten som alle mener noe om, men som få klarer å sette ord på. For å oppfatte dette må du velge å hengi deg til Suleimans elleville univers. Det er krevende og morsomt på samme tid, og gjør dette til en film som det er umulig å se uten å mene noe om.