En samtale med den libanesiske regissøren Ziad Doueiri
Den libanesiske regissøren Ziad Doueiri besøker Oslo denne uken med hans nye film, Fornærmelsen (eng. The Insult), som er åpningsfilmen på årets festival. I dette intervjuet diskuterer Doueiri hans perspektiver på Libanon, BDS-boikotten og det å jobbe med Quentin Tarantino.
Ziad Doueiri studerte film i USA og arbeidet som kameraassistent på flere av Quentin Tarantinos filmer. Doueiris spillefilmdebut er den selvbiografiske West Beirut (1998), som mottok kritisk anerkjennelse over hele verden. Han har også regissert filmer som Lila Says (2004) og The Attack (2012), sistnevnte ble vist på Arabiske filmdager i 2013.
Regissøren Ziad Doueiri er årets hovedgjest på årets Arabiske filmdager, og vil være til stede under festivalens åpningsseremoni og visningen av Fornærmelsen. Vi viser også to av hans tidligere filmer.
Fornærmelsen gir innsikt i libanesisk historie og det betente forholdet mellom kristne libanesere og palestinske flyktninger, og fungerer samtidig som en universell fabel om kraften i innbitt nasjonalisme som er brennaktuell langt utover Libanons grenser. Publikum får også kjennskap til den libanesiske borgerkrigen, som fortsatt gjennomsyrer det politiske og sosiale livet i landet. Men mest av alt er dette en universell fortelling som kunne vært fortalt i et hvert land som har etnisk konflikt som en del av sin historie, eller der nasjonalismen er på fremmarsj.
Gjermund Granlund (GG): Fornærmelsen er din første film satt til Libanon siden du lagde West Beirut i 1996. Hvordan var det å være tilbake, og har dine perspektiver på Libanon og filmproduksjon endret seg siden den gang?
Ziad Doueiri (ZD): Jeg var veldig spent på å komme tilbake etter 20 års fravær og var litt nervøs for å finne alle rollene ettersom Libanon ikke har en ordentlig filmindustri helt ennå. Men jeg var forbløffet over talentet til både besetningen og skuespillerne.
GG: Du arbeidet med Quentin Tarantino da han lagde noen av sine mest kjente filmer, som for eksempel Pulp Fiction. Samtidig er tematikken i dine filmer ganske langt fra tematikken til Tarantinos filmer. Hvilke elementer av hans filmproduksjon føler du at du har tatt med deg, og hvilke andre regissører er du spesielt påvirket av?
ZD: Dette er spørsmålet jeg får oftest. Det var helt fantastisk å arbeide med Quentin, han har unektelig påvirket med, selv om vi ikke lager samme type filmer. Jeg har alltid elsket entusiasmen, energien og dialogene hans. Han er en utmerket filmforfatter. Ron Fricke - Koyaanisquatsi (1982), Chronos (1985), Baraka (1992) og Samsara (2011) – har trolig hatt sterkest innflytelse på meg. Jeg har forsøkt å imitere hans filmkunst, men klarer aldri å måle meg med ham.
GG: Fornærmelsen dreier seg om en konflikt mellom en palestinsk flyktning i Libanon og en libanesisk kristen. Det er ikke noe nytt at relasjonene mellom palestinere og kristne i Libanon er spente. Hvorfor ville du å takle dette temaet, og ønsker du å formidle et politisk budskap med denne filmen?
ZD: Jeg ønsket ikke å spesielt takle dette emnet bare fra et politisk synspunkt. Jeg bryr meg heller ikke om å lage filmer med bestemte budskap. Jeg fokuserer kun på historie og karakterer. Konflikt er essensen av det å skrive manus. Fornærmelsen handler om en konflikt mellom to menn. Uavhengig av om de er palestinere, jugoslaviske, nord-irer eller amerikanske, er det deres søken etter rettferdighet som betyr noe.
GG: På grunn av din motstand mot Boycott, Divestment and Sanctions (BDS), har det vært mye kontrovers rundt dine synspunkter på palestinsk-israelsk konflikten. Riktignok prøver noen sterke tilhengere av Israel å kategorisere deg som en som er på deres side. Er det et mer nyansert budskap som du ønsker å komme med i Fornærmelsen og The Attack (2012) som du føler går tapt når folk diskuterer den israelsk-palestinske politikken?
ZD: For det første er jeg ikke for noe som helst. Jeg lager bare filmer. Jeg krysser grenser. Det er det historiefortellere gjør. Min krig med BDS startet på grunn av deres onde fascistiske kampanje for fem år siden, da de lyktes i å forby min tidligere film The Attack i 22 arabiske land. De fleste som kjempet mot filmen, har ikke sett filmen. Deres fascisme består av å angripe alle former for tanker og ideer som ikke går overens med deres. De angrep Elie Saab, en av de aller største arabiske motedesignerne; de angrep Wajdi Mouawwad, en av de mest respekterte forfatterne, dramatikerne og regissørene; De angrepet Amin Maalouf, en av de største libanesiske romanforfatterne og medlem av det franske akademiet. Alt dette fordi de snakket med, samhandlet med eller kledte israelske borgere. BDS stoppet ikke den gang, de prøvde å angripe meg igjen på min siste film, Fornærmelsen, og prøvde å overbevise den libanesiske regjeringen om å sensurere den, selv om de ikke lyktes denne gangen. Min kamp med dem fortsetter fordi de snakket med libanesiske myndigheter i september. Jeg ble arrestert og satt i fengsel for å ha filmet i Israel for fem år siden da jeg lagde The Attack. Jeg ble frikjent neste dag. Jeg bestemte meg for å erklære krig og fortelle folk i Vesten sannheten om dem. BDS har kapret en god sak og dermed fremmedgjort mange som støttet den palestinske saken, og de skaper et dårlig bilde av Palestina. Folk i den arabiske verden og i Vesten forlater dem. De må bli avslørt og oppløst.
GG: Hva ville etter din mening være den riktige måten for palestinerne å kjempe mot den israelske okkupasjonen og å ta et konstruktivt skritt mot en varig fred?
ZD: Bli kvitt BDS først. De lykkes absolutt ikke å befri Palestina. Deretter rydde opp sitt eget hus. Likestilling mellom menn og kvinner, ekte demokrati og ytringsfrihet i stedet for sensur, og bli kvitt korrupsjon og fundamentalistisk islam. Endre deres diskurs. Alle andre metoder har blitt prøvd og fungerte ikke. Men igjen, jeg er ikke ekspert på fredsforhandlinger.
GG: Hvilke råd har du for filmskapere som ønsker å takle vanskelige tema, spesielt de som håndterer sår som ennå ikke har blitt helbredet kulturelt og/eller politisk?
ZD: Mitt råd er å ikke gå inn på vanskelig tema, med mindre du er villig til å føre en lang og stor kamp. Aller viktigst når du skal takle disse temaene er å ha en god historie, et godt manus og gode skuespillere. Ellers vil dine motstandere angripe deg på dine filmproduksjonsferdigheter.
GG: Kan du nevne noen av favorittfilmene dine fra den arabiske verden gjennom tidene?
ZD: Ajami (Scandar Copti, Yaron Shani, 2009) og Three Men Under the Sun (Tewfik Saleh, 1972).