Hany Abu-Assad: Kjærlighet, svik og spenning fra Palestina
Det er ikke så ofte Arabiske filmdager − og Norge for den saks skyld − får besøk av en regissør med to oscarnominasjoner på merittlisten. Redaksjonen tok derfor en prat med festivalens hovedgjest Hany Abu-Assad, kjent for sine komplekse karakterer og skildringer av livet under okkupasjon. Bli bedre kjent med stjerneregissøren her.
Hany Abu-Assad er Arabiske filmdagers hovedgjest og Palestinas best kjente filmskaper. Med filmene Ranas bryllup og Paradis nå har han tidligere skildret okkupasjonen av Palestina, og menneskene som lider under den, fra ulike synsvinkler. Det er et univers som har blitt dystrere med årene. Årets festival gir deg den mørke thrilleren Omar.
Med Vestbredden som kulisse
Det er tredje gang palestinske Hany Abu-Assad lager spillefilm fra Vestbredden. Ranas bryllup fra 2002 var en sjarmerende film om jakten på den store kjærligheten under den andre intifadaen. Den kritikerroste Golden Globe-vinneren Paradis nå fra 2005, var tyngre i tematikken. Den skildret to selvmordsbomberes siste 48 timer før et planlagt angrep i Tel Aviv. Men det er Abu-Assads nyeste film, Omar, vi viser på Arabiske filmdager.
Lett drama har aldri vært Abu-Assads stil. Selv om han benekter at han er en politisk regissør, handler filmene hans om temaer som folk flest oppfatter som sterkt politiserte. Men belæring overlater Abu-Assad helst til andre. Selv foretrekker han å bruke elementer fra thrillerfilmen for å fortelle de viktige historiene om de ekte og komplekse menneskene.
I Paradis nå gjorde han det nesten umulige. Filmen fikk - midt i en Bush-dominert periode i USAs utenrikspolitikk - amerikanerne til å dele ut prisnominasjoner i fleng til en film om palestinske selvmordsbombere. Hvem kunne trodd at en slik film skulle bli både Oscar-nominert og motta en Golden Globe-statuett.
Komplekse karakterer
”Og hva skjer så?” spør en av de utvalgte selvmordsbomberne i Paradis nå etter å ha fått bombeutstyret påmontert kroppen. ”To engler vil plukke dere opp”, er det skråsikre svaret de får. Nok til å få Said og Khaled til å tvile på om det de er i ferd med å gjennomføre er det riktige.
Til tross for det dystre temaet i Paradis nå, brukte Abu-Assad både svart humor og absurde scener for å menneskeliggjøre hovedpersonene og forklare hvorfor de handler som de gjør. Samtidig ga Paradis nå verken et forsvar eller helte- og martyrstatus til selvmordsbombere. Abu-Assad har blitt kjent som intet mindre enn en regissør som makter å vise både det gode og det onde i mennesker, samt tvilen som oppstår i krysningspunktene.
– Det er umulig å være bare god, livet er en balanse av godhet og ondskap, sier Abu-Assad i et intervju med redaksjonen. − Ja, det er sant at karakterene mine er komplekse og selvødeleggende, men det er også mange mennesker i det virkelige liv. Miljø og omstendigheter kan få hvem som helst av oss til å gå i den retningen, sier regissøren.
Omar
Abu-Assads siste film Omar er en historie om to unge forelskede, fanget på hver sin side av muren. Men den er også en film om kollaboratørvirksomhet og tortur. Om hvordan okkupasjonen skaper svik mellom mennesker. Dette er Abu-Assads univers, dette er palestinernes univers. Et univers som har blitt dystrere i de siste årene.
− Omar er en modnere film enn de foregående, forteller Abu-Assad.
Og selv om Omar har blitt kalt en ”Romeo og Julie-historie under okkupasjon”, mener Abu-Assad at det er upresist. − For meg er den mer Othello under okkupasjon, insisterer Abu-Assad overfor festivalens redaksjon.
Kjærligheten, sviket og fengselet
Omar henger naken etter armene i et mørkt rom. Det renner blod fra ørene hans. På kinnbenet har han et stort skrubbsår. Torturen i fengselet er rå og brutal. Den israelske avhøreren en allvitende Big Brother. Insektene kravler målrettet bortover det kalde fengselsgulvet.
Utenfor fengselet er ømheten mellom Omar og Nadia til å ta og føle på. Kjærligheten er en håndbevegelse over Nadias kinn. Selv om skuespillerne i hovedsak er amatører, er Adam Bakri, som kommer fra en kjent skuespillerfamilie, sensasjonell i rollen som ung, forelsket og ydmyket mann.
− Omar er en film om svik. Den er en film om hva det gjør med deg som menneske å bli tvunget til å konspirere mot brødrene og søstrene dine, forklarer Abu-Assad i et TV-intervju med Huffington Post.
Om mur og mennesker
Omars hovedpersoner er som deg og meg. De spiser søndagsmiddag med familien, forelsker seg, drømmer om en bryllupsreise til Paris. De fleiper med hverandre og etterligner Hollywood-skuespillere. Men mellom dem reiser det seg en mur som splitter nabolag og kjærestepar. En mur som kan klatres over, med risiko for eget liv.
− Muren er bygget mellom palestinere, ikke mellom Palestina og Israel, sier Abu-Assad i et amerikansk TV-intervju. − Den er bygget for å holde palestinere fra hverandre, for å gjøre livene deres vanskelige.
Abu-Assad, som ikke anser seg selv som en politisk regissør, er likevel klar i sin tale. − Derfor er det bra å ha muren i filmen, sier han i det samme TV-intervjuet. − Det får folk til å stille seg disse spørsmålene, fortsetter han.
En mørkere film
Omar er merkbart mørkere enn de forrige filmene, i både tematikk og billedbruk. Bildene er sterke og dystre. Ansiktene uttrykksfulle. Muren, som i visse scener dekker hele skjermbildet, blir stående som et bilde på de uovervinnelige hindrene som begrenser menneskers mulighet for frihet og kjærlighet.
Når Omar, ved hjelp av et tau, forserer muren for å møte sin elskede, gjør han det med stadig større vanskeligheter etter hvert som historien skrider frem. Hindrene som okkupasjonen setter for livet hans blir større og større.
– I Omar prøver hovedpersonen desperat å beskytte det som er viktigst for ham, det som han elsker. Han prøver å gjøre godt, men i forsøket ender han opp med å ødelegge det han bryr seg mest om, forklarer Abu-Assad, og fortsetter. − I det øyeblikket han forstår det, skjønner han at den eneste veien til frelse er å ofre seg selv for kjærligheten, for landet sitt, for vennene sine, og samtidig ødelegge seg selv.
Etisk vanskelig
Under produksjonen av sine tidligere filmer har Abu-Assad hatt problemer med de israelske sikkerhetsstyrkene. Under filmingen av Omar skjedde ikke det. Likevel bød selve filmingen på etiske problemstillinger for regissøren og crewet hans. Det vanskeligste, forteller Abu-Assad, var å filme scenene fra flyktningleiren Al Far’a, sør for Jenin.
De unge guttene i leiren var i begynnelsen fiendtlig innstilt til de fremmede. Mens de selv lever i fattigdom, uten rett til å dra noe sted, dukket filmcrewet opp med dyrt kamerautstyr. Crewet så seg nødt til å forklare at det var deres historie de fortalte, noe guttene etter hvert slo seg til ro med.
− Men det føltes som å misbruke deres sted for å lage en god film. Neste dag kunne vi dra derfra, mens de måtte være igjen, forteller Abu-Assad til Huffington Post.
Fra flytekniker til filmregissør
Selv jobbet Abu-Assad som flytekniker inntil han bestemte seg for å følge sin livslange drøm om å jobbe med film. Regissøren, som forteller at han er inspirert av Miloš Forman, Coppola, Bernardo Bertolucci og Abbas Kiarostami, er mer opptatt av menneskene han skildrer enn av politikken bak.
Abu-Assad insisterer på at om filmene hans er politiske, er det kun sekundært. Mange vil likevel være enige i at Hany Abu-Assad har gjort palestinernes sak en stor tjeneste ved å fortelle deres historier i filmer ethvert menneske kan relatere seg til. Så har han kanskje likevel rett i at filmene hans først og fremst handler om komplekse mennesker.
Under Arabiske filmdager vises Omar på følgende tidspunkter:
Fredag 4. april kl. 18:00 Kino Victoria Sal 1, lørdag 5. april kl. 19:45 Kino Victoria Sal 1, søndag 6. april kl. 20:45 Kino Victoria Sal 2.
Etter visningene fredag og lørdag vil Hany Abu-Assad være tilstede for en regissørsamtale. Etter visningen fredag kveld blir det også servert forfriskninger til publikum. Visningene av Omar og invitasjonen av Hany Abu-Assad er et samarbeid mellom Oslo Palestine Film Festival (OPFF), Transnational Arts Production (TRAP) og Arabiske filmdager.